I Find It Harder and Harder To Live Up To My Blue China


Tekst av Line Ulekleiv


Irene Nordli lager med egne ord keramikk uten lykkelig slutt, og hennes formtenkning er i stadig fornyelse. I skulpturene til utstillingen i Galleri Format Oslo, organisert i serier, bærer materialet preg av en gjennomgående transformasjon. Overflatene er ikke lenger glatte og tiltrekkende, som vi så ofte har sett hos Nordli, men taktilt røffe og upolerte, abstrahert inntil det brutalt ekspressive.

 

Skulpturene er først og fremst modellerte, og har kun enkelte innslag av støpte, gjenkjennelige former. De ruglete og klumpete arbeidene fjerner seg her fra en innyndende ambivalens mellom konvensjonell eleganse og fragmenters sabotasje av forventet helhet. Det er som om den organiske materialiteten buldrer frem og har tatt overhånd, ikke lenger kontrollert av en kjølig og glasert hvit hinne.

 

Porselenet som materiell praksis har blitt kultivert gjennom hundrevis av år, og Irene Nordli frembringer et tvisyn på hva porselen egentlig kan være. Ved å forkaste symmetri og harmonisk helhet har Nordli lenge projisert og problematisert kulturelle forestillinger om skjønnhet. Kroppens gråsoner og sammensmeltninger mellom høy og lav, gudinne og monstermanga, ynde og skrekk, utgjør hennes foretrukne register. Kroppsdeler, fra mennesker, superhelter og dyr, kapsles inn i hverandre og vris rundt til collager av massekulturens evige resirkulering. Veins of Blue fremstår i så måte som en rå og uformelig masse uten forankring i figurasjon. Ved nærmere øyensyn dukker imidlertid Hulkens imponerende brystparti repetitivt opp i noe som kan minne om en ryggrad – en eksplosiv fysikk befinner seg foran oss.

 

Utsagnet I Find It Harder and Harder To Live Up To My Blue China forutsetter en etablert verdi, en gullstandard. Porselenet, ofte omtalt som det hvite gullet, bærer i seg idealer om renhet og skjønnhet. Det blåhvite stråmønsteret signaliserer en klassisk tradisjon, som fortsatt er anerkjent og beundret. De koboltblå tegningene mot det harde, skinnende hvite har en spesiell appell, borger for kvalitet og god smak. Hvitheten – det superhvite – assosieres med noe ubesudlet. I kunsthistorien kulminerte den abstrakte søken etter transcendens i Malevich, med sitt hvite kvadrat malt mot en hvit bakgrunn. Hvitheten handler dermed også om ideologi og utopi. Irene Nordli er opptatt av hvordan skjønnhetsstandarder i vårt samfunn kan virke knusende, og forvrenger disse som en aktiv strategi.

 

Irene Nordli gir seg i kast med glasuren i disse knudrete skulpturene, den kan renne som en rosa melisglasur over nesten groteske organiske former, eller skape et blålig spill på hvite ujevne flater. Glasuren forhandler med formen, som den tidvis forenes med. Flere skulpturer har også avtrykk etter østers som har blitt presset inn i overflaten (I Find it Harder and Harder 1-6). En knudret matthet møter et buktende linjespill. Andre bruker egget som motiv, et sted mellom primitive dinosauregg og eksklusive Fabergéegg (The Life of Eggs, 1-5). Et forfinet raffinement finner vi også i de seks figurinene, selv om de opptrer som utsklidde og forstyrrede ekko av rokokko.

 

Det som gror frem av tradisjonen, representert ved barokkens glinsende østersstilleben eller det omtalte blåhvite porselenet, føres videre hos Nordli i en eksperimentell mutasjon. Denne omdanningen synes å finne sted i kroppen, blant innvoller og organer. Skulpturen Inside Out fremstår i så måte som en matt og blåblek kveil av en indre masse som har funnet veien ut. Og der ute finner den søyler av formløs kroppslighet med en spent energi.

Copyright © Irene Nordli/ Bono