Ruiner og tap

Zwinger und Ich

 

I suvenirbutikken i Zwinger-palasset så fant jeg postkort med bilder av ruiner. Disse sto

sammen med postkort med idylliske motiver. Ruinene var avbildet i svart/hvitt og fremsto

som vakre og sterkt urovekkende på samme tid. Dette var også en av de første visuelle

påminnelser som jeg fikk om at byen ble bombet sønder og sammen helt på slutten av 2.

verdenskrig. Som en slags avslutning på krigen. Ruinene ble liggende i lang tid og etterhvert

ble byen bygget opp igjen slik som den hadde vært. Europas vakreste barokke by ble gradvis

gjenskapt, og Zwingerpalasset ble bygget opp igjen slik som det hadde vært. Byggesteinen

som ble brukt blir med tiden helt svart, og derfor er det lett og se hvilke steiner som er nye og

hvilke som er gamle. Så det og gå i Dresden nå er og bevege seg i en gjenoppbygget og

konstruert storhet. Byens historie er kompleks og vanskelig å begripe. Den står i stor kontrast

til den overflatiske og dekadente kulturen som Zwingerpalasset en gang representerte.

Palasset var både et Orangeri, galleri og festsal for Dresdens adel og overklasse.

 

Jeg har tenkt på ruinene og på alt det som har gått i stykker. Jeg svarte mine tidligere

porselensfiguriner med og bygge opp nye store barokke superorganiske, trevlete og

sammenflettet former. Det ble en seire med hule former. Lukkede og åpne. Porselenet skulle

til å begynne med være kapslet inn i den mørke steingodsleirene ble etter hvert i prosessen

til egne knute-aktig tette former som fikk store sprekker under brenningene og som jeg tillot

og få være der. Det organiske står som grunnmetaforen i disse arbeidene og alle formene

har referanser til kroppen – slik som også krukken ofte har. Noen ligger og noen står som

forsteinede organismer – helt tomme, hule og representerer et savn. Det gav mening og lage

beholdere som om dem rommer tap. Tapet er vevd inn i selve livsrytmen. Å vokse opp er å

miste en barndom, en ungdom, en verden av i går. Det er å miste tid. Store tap er nesten ikke

til å bære og river oss i stykker. Formene mine er satt sammen og bygget opp med ulike

fragmenter som stables oppå hverandre. Fragmenter representerer spor, rester, minner. Det er

fysiske avtrykk i leirene. Overflate med teksturer av bark, røtter og draperier som jeg

bearbeider videre. Jeg har forsøk å tilføre bevegelse, kraft og rytme fra barokkens idealer.

Delene er gjenkjennelig men satt sammen til nye former. Leiren er grov, og jeg har også

arbeidet med svart stengodsleire og mørke glasurer og vil at det skal gi en slags mørk

gjenklang. Prosessen er viktig og jeg jobber helt til formene nesten lager seg selv. Det vonde

forsøker jeg å få drevet ut gjennom arbeidene.

 

Irene Nordli